Molekylsikter på størrelse med sesam-frø- har hemmeligheten bak holdbarheten til isolerglass som brukes ved oppussing av hjemmet.
Isolerglass og molekylsikter
Isolerglass (standard konfigurasjon) består av rå glassruter, aluminiumsavstandsstykker, molekylsikter, en primær butylforsegling og en sekundær tetningsmasse. For å sikre et produkt som er i overensstemmelse med kravene som kan oppnå en rimelig levetid (15 år), er råvarer av høy-kvalitet avgjørende, etterfulgt av riktig produksjonspraksis (som dekker miljø, maskineri, prosesser og driftsstandarder).
Denne konstruksjonen gir isolerglass dets energibesparende-egenskaper:
Glass er en god varmeleder, med en termisk ledningsevne på 0,90 W/(m·K) og lav termisk motstand; luft er en dårlig varmeleder, med en termisk ledningsevne på 0,024 W/(m·K) og høy termisk motstand. En enkelt 6 mm tykk glassrute har en varmeoverføringskoeffisient (K-verdi) på ca. 5,8 W/(m·K), mens en isolerglassenhet med en 5 mm + 12 A + 5 mm konfigurasjon (to 5 mm ruter med en 12 mm luftspalte) har en K{{11}(m·K)-verdi på ca. K--verdien er en primær parameter for å måle energieffektiviteten til glass, og gjenspeiler dets varmeoverføringsytelse under temperaturforskjeller; en lavere K--verdi indikerer bedre ytelse.
En isolerglassenhet med en 6 mm + 12 A + 6 mm konfigurasjon har en K--verdi på omtrent 2,70 W/(m·K), mens en 10 mm + 12 A + 10 mm-enhet har en K--verdi på omtrent 2,65 W/(m·K). K-verdiene skiller seg svært lite til tross for variasjonene i glasstykkelse, noe som viser at energispareevnen til isolerglass ikke bestemmes av å øke glasstykkelsen i seg selv, men snarere av tilstedeværelsen av det isolerende luftgapet, som reduserer K-verdien betydelig.
Nøkkelen til den energibesparende ytelsen til isolerglass ligger i å sikre at gassen i isolasjonsåpningen forblir forseglet og tørr.
I følge relevante studier er den relative fuktigheten til luften inne i spalten til en isolerglassenhet under "normal bruk" rundt 0,5 % RF. Dette er langt lavere enn de relative fuktighetsnivåene vi vanligvis opplever i dagliglivet-som strekker seg fra 45 % RF til 75 % RF (med 60 %–70 % er det mest komfortable området for menneskelig oppfatning). Selv om de primære og sekundære tetningsmassene til en isolasjonsglassenhet (IGU) spiller en avgjørende rolle for å forsegle luft og fuktighet, kan ikke selve tetningsmassen direkte senke luftfuktigheten i hulrommet.
Selv om IGUen er produsert i et ekstremt tørt verksted, gir ikke tetningsmassen en "perfekt" eller absolutt forsegling; luft-bærende fuktighet-har en viss grad av permeabilitet. Over tid tillater tetningsmassen effektivt gassutveksling, noe som får fuktighetsnivået i hulrommet til å stige.
Derfor krever produksjon av isolerglass en "nøkkelingrediens": molekylsikter.
Molekylære sikter er en type tørkemiddel; deres funksjon er å raskt absorbere fuktighet fra luften i hulrommet etter at IGU er satt sammen, og raskt senke den relative fuktigheten til ca. 0,5 % RF.
Videre, gjennom enhetens lange levetid-som strekker seg over et tiår eller mer-adsorberer de fuktigheten som uunngåelig trenger gjennom tetningsmassen, og forsinker dermed utbruddet av kondens og forhindrer at IGUen svikter.
Uten molekylsikter for å absorbere fuktighet fra luften i hulrommet, oppstår to hovedproblemer.
For det første når det gjelder ytelse: høy luftfuktighet eller kondens (som oppstår når duggpunktet nås) inne i hulrommet øker luftens varmeoverføringskoeffisient (koeffisienten for tørr luft er 0,021 kcal/(m²·h·grad ), mens den for vann er 0,5 kcal/(m²·h·grad )). En økning i luftens varmeoverføringskoeffisient reduserer termisk motstand, og reduserer dermed enhetens varmeisolasjonsytelse.
Tilstedeværelsen av kondens inne i hulrommet indikerer også at IGU har nådd slutten av sin effektive levetid og ikke lenger gir den tiltenkte termiske isolasjonen.
For det andre kan langvarig eksponering for fuktighet eller kondens føre til problemer som muggvekst, alkalisk utvasking, hvite flekker og korrosjon av avstandsstangen på de indre glassflatene, eller til og med glassbrudd.
